En hobby, til glede.
En hobby som skaper glede,
det er det, godt å ha.
Strikke, sy og hekle,
det er jo, riktig bra.
Man skaper noe, med stoff, og garn.
Både til voksne, og bittesmå barn.
Glede, for den som lager,
og glede, for liten og stor.
Kanskje, gaver til jul, for noen,
eller brikker, til stuens bord.
Puter og grytelapper,
skapes, dag etter dag.
Trivelig håndarbeide,
helt, uten mas og jag.
Småkjoler henger så fint,
med blonder, og knapper små.
De skal få pynte en jente,
en stor, og en liten, så.
Gjenbruk, er også i skuddet,
gammelt, får helt nytt liv.
Alt dette, stables i stolen.
Designet blir " Yes I believe".....
Anita Karin
En hobby som skaper glede,
det er det, godt å ha.
Strikke, sy og hekle,
det er jo, riktig bra.
Man skaper noe, med stoff, og garn.
Både til voksne, og bittesmå barn.
Glede, for den som lager,
og glede, for liten og stor.
Kanskje, gaver til jul, for noen,
eller brikker, til stuens bord.
Puter og grytelapper,
skapes, dag etter dag.
Trivelig håndarbeide,
helt, uten mas og jag.
Småkjoler henger så fint,
med blonder, og knapper små.
De skal få pynte en jente,
en stor, og en liten, så.
Gjenbruk, er også i skuddet,
gammelt, får helt nytt liv.
Alt dette, stables i stolen.
Designet blir " Yes I believe".....
Anita Karin
Tanker i novembermørket.
Det blåser godt en novemberdag,
på øya her oppe i nord.
På bordet det brenner et lite lys.
Et håp for vår Moder Jord.
Noen opplever sorg og tap,
mens andre kan glede seg.
Dette er det, det handler om.
Det er livet, for deg og meg.
Et sted i verden, er kampen stor,
for å overleve, som best.
Mens de fleste av oss, i Norges land,
kan pynte oss, og gå på fest.
Urettferdig, er ordet jeg bruker.
Det burde ikke vært slik.
Men slik vil det nok alltid være,
skille, på fattig og rik.
Men rikdom, er så mye annet,
enn penger i egen hånd.
Det er alt, det andre rundt oss,
som skaper, de gode bånd.
Det er gleden over det lille,
de små, og nære ting.
For meg, denne fine gleden,
over naturen, der rundtomkring.
Anita Karin.
Med enerett.
Det blåser godt en novemberdag,
på øya her oppe i nord.
På bordet det brenner et lite lys.
Et håp for vår Moder Jord.
Noen opplever sorg og tap,
mens andre kan glede seg.
Dette er det, det handler om.
Det er livet, for deg og meg.
Et sted i verden, er kampen stor,
for å overleve, som best.
Mens de fleste av oss, i Norges land,
kan pynte oss, og gå på fest.
Urettferdig, er ordet jeg bruker.
Det burde ikke vært slik.
Men slik vil det nok alltid være,
skille, på fattig og rik.
Men rikdom, er så mye annet,
enn penger i egen hånd.
Det er alt, det andre rundt oss,
som skaper, de gode bånd.
Det er gleden over det lille,
de små, og nære ting.
For meg, denne fine gleden,
over naturen, der rundtomkring.
Anita Karin.
Med enerett.
Sen oktoberhelg.
Sludd og snøfiller daler jevnt,
nordvesten uler sin sang.
I huset jeg finner, ro og varme,
der forfedre, gikk en gang.
Mangt, kan jeg undre meg over,
historien, og alt skapte liv.
Helt fra fullmånens, vakre skinn,
til det minste lille siv.
Havet flyter, og bølgene slår,
ved stranden her jeg bor.
Det er noe eget, med naturen, her nord,
den er så mektig, og stor.
Anita Karin.
2013.
Sludd og snøfiller daler jevnt,
nordvesten uler sin sang.
I huset jeg finner, ro og varme,
der forfedre, gikk en gang.
Mangt, kan jeg undre meg over,
historien, og alt skapte liv.
Helt fra fullmånens, vakre skinn,
til det minste lille siv.
Havet flyter, og bølgene slår,
ved stranden her jeg bor.
Det er noe eget, med naturen, her nord,
den er så mektig, og stor.
Anita Karin.
2013.
Mine barn.
Min sønn, mine sønner, min datter.
Du, som ga meg gleden,
etter, smerten og strevet.
Du, som så levende,
pustet ved siden av meg.
Du, som så levende,
pustet ved siden av meg.
Et menneskeansikt, så vakkert.
Spor av arv, etter mor og far.
Etter forfedre, og formødre.
Du mitt barn, så vakkert
Du, er mitt lille under.
Små hender,
holder rundt mine fingre.
holder rundt mine fingre.
Blikk mot hverandre,
vi ser sjelens speil, og ja.
For vi kjenner hverandre.
Pusten, har vi hatt sammen,
Blodet har vi delt,
og melodiene,
de hørte vi sammen.
Vi sov sammen,
og, vi våknet sammen.
Du er min lille engel.
Din hud mot min,
helt ny,
i vår verden sammen.
Mamma 2013
Selveste Lundkommardagen på Lovund, og første sommerdag.
Dagen og huset.
En dag,
Er, dagen der.
Den er min,
og din,
den er,
vår.
Lang reise,
mot noe nytt,
noe, veldig gammelt.
Til noe,
jeg og vi,
skal,
være, endel av.
Vi skal sammen,
åpne,
nye dører,
også,
den gamle,
døra.
Den døra,
som har sett,
og i stillhet
betraktet,
hver enkelt,
som, passerte.
Vi skal også stryke,
med blinde fingre,
der,
det er spor,
etter, svunnen tid.
Spor etter elde,
og etter,
de mennesker,
som, har levd der før.
Vi skal sette spor,
der,
vi, også.
I dette huset.
Denne dagen,
Og, alle andre dager.
Anita Karin,
Vannpytten og hestehoven.
På kanten av veien, den står og skinner,
En hestehov liten og fin.
Du når meg nok ikke sølepytt,
For jeg kan aldri bli din.
Akeleien.
I bestemors hage står akeleie,
svinger så flott, i sommerbris.
Nydelig farge, og skjønne de er.
Jeg støtter dem opp på et vis.
De må ikke brekke, for skjøre de er.
De praktfulle blomster små.
Jeg ser på de enda en gang, før jeg går.
For her kunne jeg lenge stå.
Bestemors hage.
I min bestemors hage, bor fred og ro.
Det som jeg likte så godt.
Duften av blomster som rundt meg sto.
Alt var så veldig flott.
Jeg plukket en rose, og ringblomster gule.
De skulle mor i en vase sette.
Jeg plukket en stein, fant en liten kule.
Nå er det gode minner, hagen og dette.
Måne-dans
Måne, måne dans i natten,
la meg drømme, drømmen min.
Gi meg gleden snart tilbake,
da er natten, min og din.
Løft meg over fjellets topp,
nesten dit, du skinner.
Jeg skal snart ta dansetrinn.
Alt blir gode minner.
Det er ofte i de mørkeste skyene , vi ser de klareste stjernene
.“It is often in the darkest skies that we see the
brightest stars.”
― Richard Evans
Et forsøk på en prosatekst
Sangen jeg husker.
Stille, vandret jeg gjennom bydelen, som jeg husket så godt, fra barndommen.
Jeg, hørte, noen sang. En vakker stemme med fløyelstoner i. Noe melankolsk.
Den rørte ved sjelen min. Jeg drømte. Ja jeg kunne drømme, for jeg eide øyeblikket.
Jeg ville fram, gjennom smale brosteinslagte gater.
Polerte, av generasjoners vandring, og kjerrehjul.
I det fjerne hørte jeg dem. Kjerrehjulene.
Men lyden av dem, bleknet mot sangen.
Det var vakkert. Tonene danset gjennom luften, de danset rundt meg. Hele tiden.
For det var som jeg kjente stemmen.
Framme ved trappen, der gutten sto, stoppet jeg opp.
Lyttet lenge.
Tonene ga sjelen ro, stemmen fløt, gjennom den gamle bydelen.
Mennesker hadde stoppet opp. Alt var stille, bare sangen som overdøvet alt.
Til og med fuglene lyttet, helt rolig.
En spurv, satte seg på trappen, ved siden av der jeg sto. Det var varmt, og solen skinte.
I det fjerne, lød klokkeklang fra den gamle kirken.
Den kirken jeg stoppet opp, og betraktet, hver gang jeg passerte.
Noen ganger gikk jeg dit, bare for å se den, og brønnen.
Husket den lille gutten, jeg alltid møtte der.
Tankene mine, hvor var de.
Både her, og andre steder.
Disse minuttene, var dyrebare for meg.
Sangen veltet innover meg, og gutten så at jeg tørket en tåre. Tonene og ordene, kom fra år tilbake.
Han strakte hånden mot meg, smilte, og sang videre.
Da skjønte jeg. Vi kjente hverandre.
Klokkeklang, sang, en kirke og en brønn.
Det hadde vi sammen.
For der, hadde vi vært mange ganger, jeg 10 år eldre enn ham.
Der hadde vi møtt hverandre, med glede, forståelse, og undring, over det som var rundt oss.
Denne gangen, var det annerledes, men vi begge forsto.
Det var tiden, for å møtes igjen.
Vår tid var nå.
Anita Karin Jakobsen
13april 2013
Min vandring en vintermorgen,
blant tre,
gir meg stor undring.
Vakre vinterkalde trær,
hilser meg overalt.
Levende trær,
som snart skal føle vårsolen.
Rake stammer snakker til meg,
greinene stryker ømt mitt kinn.
Jeg stopper opp,
omfavner treet,
som gir meg energi.
Jeg spør om det vil gi meg den roen,
og energien jeg trenger.
Det svarer stille,
barken kiler mot hånden,
og jeg ser mange tegninger,
på stammen.
Treet gir meg kraft og styrke.
Sammen er vi levende,
ved siden av hverandre.
Sammen strekker vi oss,
i en gryende vårsol.
Enda kald, etter en lang vinter.
Snart, ja snart er jeg tilbake,
til der jeg finner ro.
Velsignede vakre tre.
Anita Karin 2013
Hva som er viktig for meg.
Vi bruker vår dyrebare tid på så mye unyttig. Så mye uviktig.
Det er stress, mas og jag, etter å ha det flotteste, og fineste av alt.
Men hva betyr ting? Hva gjør de med oss?
De gjør oss ikke friere. Jeg tror i alle fall ikke det. For til slutt eier tingene oss.
Jeg vil heller eie lite, og være glad og fornøyd, over det lille jeg har.
Jeg vil heller, nyte øyeblikkene i naturen.
Jeg vil ha gode relasjoner, til de som står meg nær.
Jeg vil så gjerne sanse og se.
Jeg vil så gjerne, at de jeg er glad i, forstår det.
Jeg vil gjerne forstå, og bli forstått.
Jeg ber om det, hver dag.
Jeg vil danse gjennom regnet, og synge til solen.
Jeg vil glede meg over, en fugl, utenfor mitt vindu.
Jeg vil snakke med den, og naturen.
Jeg vil la den forstå, at jeg setter pris på dens nærvær.
Jeg vil drømme om fine kvelder, og morgener med sol og varme.
Jeg vil seile i solgangsbris.
Jeg vil klatre på toppen av fjellet, og se alt som jeg liker å se.
Jeg vil elske, og være til nytte.
Jeg vil lytte, og snakke om mangt.
Jeg vil reise, og undre meg mye.
Jeg vil skinne som diamant.
Jeg vil holde rundt mine kjære.
Jeg vil smile, og klemme dem godt.
"Nei men, kjære vene deg.
Dette mener du ikke?
"Gjør du det, blir jeg hoppende glad"
...
Frir du til meg,
så blir jeg så glad.
Da skal vi bo i huset,
i skogen.
Da skal vi plukke,
de vakreste blomster.
Da trenger vi ikke,
frøkatalogen.
Anita Karin.
Med enerett.
Dette mener du ikke?
"Gjør du det, blir jeg hoppende glad"
...
Frir du til meg,
så blir jeg så glad.
Da skal vi bo i huset,
i skogen.
Da skal vi plukke,
de vakreste blomster.
Da trenger vi ikke,
frøkatalogen.
Anita Karin.
Med enerett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar